Skriftlig spørsmål fra Arve Kambe (H) til justisministeren og svar fra Storberget

Spørsmål

Arve Kambe (H): Jeg er blitt kontaktet av en etnisk norsk kvinne som i 2.5 år har vært gift med en mann med utenlandsk opprinnelse. Han har fått avslag på arbeids- og oppholdstillatelse. UDI mener at ekteskapet er pro forma. Avslaget er basert på betraktninger om aldersforskjell, kultur og intensjoner. Hvordan sørger statsråden for at UDI tar beslutninger på basis av dokumentasjon på saker til behandling og ikke på generelle betraktninger, samt å likebehandle kjønnene også i tilfeller ved større aldersforskjell?

Begrunnelse

Jeg er blitt kontaktet av en kvinne som opplever at UDI tar beslutninger basert på generelle betraktninger om alder og kultur, uten å prøve å avklare eller dokumentere hva som er tilfelle i det konkrete ekteskapet. Hun opplever at UDI tar sin beslutning ut fra hva de tror mannen har tenkt da han inngikk ekteskapet. Hun opplever at dette setter rettssikkerheten ut av spill, da det ikke er mulig å dokumentere hva folk har tenkt. Det kan verken det impliserte ekteparet og for den saks skyld heller ikke UDI. Grunnen til at jeg velger å stille spørsmål i en slik enkeltsak er UDIs måte å argumentere på og det som etter mitt syn kan være mangel på dokumentasjon, rettssikkerhet og likestillingshensyn. Paret møtte hverandre våren 2008. Mannen var da asylsøker. De ble venner og etter hvert ble de et par. På høsten søkte de Folkeregisteret om å kunne gifte seg. De fikk klarsignal fra Folkeregisteret, og giftet seg i den lokale kirken med familie og venner til stede i desember 2008. To år etterpå ble mannen bedt om å reise ut av landet for å søke om familiegjenforening med sin kone fra hjemlandet. Han gjorde som han ble bedt om. I de to årene fra ekteskapet ble inngått og til han reiste, levde de sammen som ektepar. Begge hevder at det er ekte kjærlighet mellom dem. Gjennom bilder, utsagn fra familie, arbeidsgivere, kolleger, venner og mennesker som har delt deres felles fritidssysler, har de dokumentert at de har levd sammen. Det rutinemessige intervjuet hos Politiet viste også sammenfallende svar fra de to partene. Paret har gjentatte ganger invitert til inspeksjon i hjemmet, så de kunne få vise fram at de levde sammen, og inspeksjonen kunne gjerne gjøres uten forutgående varsel. Vår lovgivning skal beskytte eksisterende familieliv. Her har vi et ekteskap som er inngått etter at norske myndigheter ga klarsignal for det, og der partene hevder å være glade i hverandre og der de kan dokumenter sitt samliv. De holder også god kontakt nå når de bor i hver sin verdensdel og kona vil besøke sin mann så snart ferien tillater det. Problemet i slike saker er å bevise sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er reelt eller pro forma. Der ekteskapet er pro forma, er det selvfølgelig riktig å gi avslag. Men der ekteskapet er reelt, er det i strid med både norsk og internasjonal lovgiving å skille ekteparet. Når UDI framsetter påstander om pro forma ekteskap, faller bevisbyrden på dem. Da må en kunne forvente at bevisene og dokumentasjonen er knyttet til det konkrete ekteskapet, og ikke bare er basert på generelle betraktninger om alder og kultur. Saken reiser spørsmål om hva som er gode nok eller ikke gode nok grunner når etniske nordmenn gifter seg med hverandre. Kvinnen er i dette tilfelle eldre enn sin mann. Det kan ikke være statens oppgave å være moralsk dommer over aldersforskjell på godt voksne mennesker som gifter seg med hverandre av egen vilje, uansett om det er kvinnen eller mannen som er eldst. Ekteparet skriver i et brev til meg at de opplever at deres rettssikkerhet ikke blir ivaretatt i denne saken, da all deres dokumentasjon om reelt samliv blir satt til side, samtidig som UDI i realiteten ikke framlegger dokumentasjon knyttet til dette konkrete ekteskapet. Beslutningen synes basert på betraktninger om hva UDI tror ektemannen har hatt som tankegrunnlag da han inngikk ekteskapet. De poengterer at det er umulig å dokumentere tanker og følelser, og det gjelder både for dem selv og for UDI. Skal dokumentasjon om reelt samliv mellom en nordmann og en utlending settes til side, må vi kunne forvente at UDI baserer seg på fakta i de konkrete sakene som er til behandling, ikke generelle betraktninger.

Svar

Knut Storberget: Som kjent er det Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda som behandler enkeltsaker etter utlendingslovgivningen. Jeg har derfor ikke anledning til å gå inn i eller kommentere enkeltsaken som det vises til i spørsmålet. Når det gjelder regelverket for familieinnvandring, rommer det en rekke ulike hensyn. Hensynet til familiens enhet og retten til respekt for fami-lieliv står det sentralt i bestemmelsene i utlendingsloven som omhandler familieinnvandring. Samtidig skal bestemmelsene blant annet ivareta innvandringsregulerende hensyn. Utlendingsmyndighetene har en viktig oppgave med å avdekke og hindre misbruk av regelverket som gjelder innvandring til Norge, også der grunnlaget for opphold er ekteskap. Det følger av utlendingsloven § 40 fjerde ledd at oppholdstillatelse kan nektes "dersom det frem-står som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren", altså at ekteskapet er proforma. Vurderingen av om et ekteskap i hovedsak er inngått for å oppnå oppholdstillatelse, er sam-mensatt og byr på bevismessige utfordringer. Det må foretas en bred, konkret vurdering av spørsmålet i hver enkelt sak. Departementet har utarbeidet retningslinjer til UDI om hvilke momenter som kan være relevante ved vurderingen, først ved en instruks i 2006 og deretter i en oppdatert instruks etter at den nye utlendingsloven trådte i kraft i 2010. Videre er proformavurderingen utførlig drøftet i forarbeidene til den nye loven (Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) kapittel 9.6.2). Her fremgår det blant annet at vurderingene må tilpasses hvert enkelt tilfelle, og partenes kultur og ekteskapstradisjoner. Partenes kultur, ekteskapstradisjoner og livssituasjon vil blant annet spille inn på vurderingen av aldersforskjell mellom partene. I noen tilfeller kan dette tilsi at aldersforskjellen vektlegges mer i de tilfellene der kvinnen er eldst og i en alder hvor hun ikke lenger kan regne med å få barn, enn om aldersforskjellen var motsatt (mannen eldst og kvinnen yngst). Aldersforskjell vil uansett ikke være et avgjørende moment alene, men vil være et av flere momenter i en helhetsvurdering. Siden vurderingen blir foretatt på bakgrunn av de objektive momentene som fremgår av in-struksen og de retningslinjene som fremgår av lovens forarbeider, mener jeg at det ikke er noen større fare for tilfeldige avveininger, samtidig som hver sak blir vurdert individuelt. Jeg har tillit til at UDI og UNE behandler proformasakene i tråd med disse retningslinjene.

Hentet her